En reise mot refleksjon, stressmestring og livsstilsendring
For et halvt år siden ble jeg akutt, alvorlig syk. I ambulansen på vei til sykehuset tenkte jeg: Er det sånn det skal ende?
Dagene på sykehuset ble en tid for dype refleksjoner. Jeg begynte å stille meg selv livsendrende spørsmål:
- Har jeg levd livet slik jeg har ønsket?
- Har jeg vært glad nok og takknemlig nok?
- Har jeg, både i ord og handling, sagt og vist at jeg er glad i dem jeg bryr meg om?
- Hvis jeg skulle få en tilmålt tid igjen å leve, hva vil jeg bruke en tiden til, og hvem vil jeg dele den med?
Dette var andre gang i livet jeg har følt at selve livet mitt og min fremtid har vært direkte truet. Heldigvis var det som rammet meg, noe jeg kunne bli helt frisk av. Tankene om hva og hvordan jeg vil bruke tiden i resten av mitt liv, er ofte i tankene mine – slik som de var etter at jeg overlevde bilbomben i 1991.
Den gangen var også andre spørsmål langt fremme og krevende: Vil jeg klare å leve videre? Hvorfor var det jeg som overlevde og ikke min kollega Roy Arne? Det var så mange, nesten uvirkelige tilfeldigheter som gjorde at jeg overlevde. Samtidig kjente jeg på mye selvbebreidelse, skyldfølelse og skam, og hadde null selvtillit og tro på meg selv – både som Rune og som politimann.
Det var nesten ikke til å holde ut, og jeg kjente på en likegyldighet til om jeg levde videre eller ikke. Heldigvis turte jeg å åpne meg litt for noen svært få, og ikke la tankene spinne i mitt eget hode i en stadig raskere, altoppslukende negativ, nedadgående spiral.
Hvordan være en god lytter?
Felles for de jeg åpnet meg for, var at de var sterke nok til å være stille. De greide å lytte til det jeg hadde å fortelle, uten å måtte snakke mye selv. De tålte stillheten når jeg ikke klarte å snakke eller finne ord. De torde selv å vise at de ble berørt, og visste at det ikke var så viktig hva de selv gjorde. De forsto at en klapp på skulderen, et vennlig blikk, et smil eller en klem kunne bety mer for meg enn de selv ante.
Jeg er sikker på at mange av dere som leser dette, selv har vært mottaker av en slik klem, et vennlig blikk og smil, en vennlig hånd på skulderen eller en god omfavnelse.
Ved å velge å åpne meg, bidro det til andre perspektiver på det som hadde skjedd. Jeg klarte å zoome ut fra hendelsen og akseptere det som faktisk hadde skjedd. Jeg så muligheten jeg hadde fått til å leve videre, og valgte å gripe den. For meg ble det et klart vendepunkt.
Noe av det aller vanskeligste var å akseptere at det som hadde skjedd, virkelig hadde skjedd, og ikke bruke mer tid og tanker på det. Aksepten gav en sterk grobunn til å komme meg videre i livet og se fremover. Jeg begynte å «reise meg» igjen. Jeg aksepterte at det som ligger bak meg, er noe jeg ikke kan gjøre noe med, men livet som ligger foran meg, kan jeg gjøre mye med.
Hvordan komme seg videre?
Den beste muligheten til å skape positiv endring i eget liv var å selv ta grep og gjøre valg. Selv om livet påvirkes av mange ytre faktorer og hendelser, har jeg siden da alltid sett fremover og hatt i tankene hva jeg vil bruke resten av mitt liv til, og hvem jeg vil bruke tiden min med.
Andre viktige spørsmål var:
- Er du der du vil være i livet?
- Omgås du de menneskene du ønsker?
- Oppfører du deg slik du ønsker?
- Kan du bli mer takknemlig?
- Hva er lykke for deg?
- Ti år? Hvis du får vite at du har ti år igjen å leve, eller er frisk nok til å gjøre som du vil, hva vil du gjøre da? Er det noe du må endre på i livet ditt?
- Bidrar du positivt i forhold til menneskene du møter på din vei?
Hva ville dine svar vært på spørsmålene over?
Husk at livet leves fremover, og det er det som ligger foran deg, du kan gjøre noe med. Er det noe du skulle ønske å endre på i livet ditt?
Det er viktig å bidra til gode relasjoner blant dem du jobber med, og dem du omgås. Det gir bedre resultater og større trivsel både på jobb og i privatlivet. Vær raus, og «ta noen» i å gjøre noe godt. Gi anerkjennelse og bli inspirert, ikke misunnelig. Feir seire, ha fokus på utvikling og hva som kan gjøres bedre.